Sjøørret om vinteren: finn det varmeste vannet

De fleste setter sjøørretstanga bort en gang i desember og finner den fram igjen i mars. Fisket er der fortsatt, men reglene endrer seg. Resten av året leter du etter mat. Om vinteren må du lete etter tre ting samtidig, og den tredje er den de fleste hopper over.

Sesongen starter under fem, seks grader

Vinterfisket begynner når sjøtemperaturen kryper under fem, seks grader. Bjørn Tore Kjølholt, som har fisket sjøørret på Hvaler i mange år, setter grensa der. Viktigere enn tallet er dette: vinteren er den eneste årstiden da sjøørreten ikke bare leter etter føde. Den leter også etter vann som er varmere enn omgivelsene, og etter vann med lavere saltinnhold. En god vinterplass fyller minst to av de tre kriteriene, helst alle tre.

Det er lett å beskrive og umulig å gjette seg til. På napp står det et anslag for vanntemperaturen på hver plass, ved siden av sanntidsværet, og et anslag er presist nok til vinterens spørsmål: ligger dette vannet over eller under fire grader?

Stimen du ser, er ikke nødvendigvis en stim som spiser

Hvorfor fire grader? Kjølholt gjengir et dansk forsøk, gjort av Dennis Thomsen ved universitetet i Odense. Små sjøørret ble fordelt på to akvarier, ett med brakkvann og ett med vanlig sjøvann. På fem grader var fisken rolig og spiste i begge kar. Så ble temperaturen senket. Fisken i brakkvannet ble treg, men spiste fortsatt. Fisken i det salte karet sluttet å spise helt, og ble så skvetten at den svømte rundt i panikk ved den minste forstyrrelse.

Forklaringen er osmose. For ikke å tørke ut må sjøørreten drikke saltvann og skille ut salt gjennom gjellene, og det koster energi den ikke har i kaldt vann. Under fire grader går regnskapet i minus, og da prioriterer fisken å overleve framfor å spise. Over fire grader våkner den igjen.

Det forklarer et syn mange har klødd seg i hodet over. Sjøørret som vaker inne på ei grunn, brakk vik midtvinters, og ingenting som vil bite. De står ikke der for å spise, de står der for å slippe unna saltet. Det er nesten alltid småfisk, som takler salt i kaldt vann dårligst, og som regel under minstemål. Kjølholt fant tre døde fisk dagen etter en slik økt. Ole Martin Gilbu, som fisker kysten i Telemark, Agder og Vestfold, kommer til samme råd fra en annen kant: treffer du samlinger av småfisk om vinteren, flytt deg.

Hvor den fisken som faktisk spiser, står

Let sørvendt. Mudder og ålegress, og helst så mørk bunn som mulig. Alexander Fredagsvik beskriver denne typen vik som vinterens beste på klare, kalde dager, helst en litt flaskeformet en, med litt strøm og med dypere vann rett ved.

Det dypere vannet er ikke pynt. Overflata er det kaldeste laget, og en meter eller to ned ligger temperaturen ofte litt høyere. Der patruljerer fisken, og derfra tar den korte turer inn på grunna. Blir vannet kaldere enn to, tre grader, trekker den dypere og blir stående. Tidslommene inn på grunt vann blir kortere jo kaldere det er, og det er hele grunnen til at vinterfisket kan føles tomt. Som regel er du på riktig plass til feil tid.

Så fisk av kanten, marbakken og de dypere lommene, ikke bare flata. Og ta de første kastene mens du står oppe på land. Vintersjøørret kan stå på tretti centimeter vann helt inntil, og går du ned i vannkanten først, har du skremt fisken du kom for.

Dagene det er verdt å dra ut

Dagene etter en storm er gode, fordi vannutskiftningen løfter temperaturen. Når overflata ligger på to, tre grader, betyr én grad opp langt mer enn den gjør i juni. Mildvær og regn etter en kuldeperiode gjør det samme, og det gjør isløsning også. At isen slipper taket er i seg selv beviset på at temperaturen går riktig vei. På klare dager tar fisket seg som regel opp utover formiddagen, når sola har fått jobbe på den mørke bunnen.

Det er derfor været og vanntemperaturen er verdt mer enn en fiskeprat på denne tida av året.

Der de erfarne er uenige

Farge er de ikke enige om, og det er ærligere å si det enn å late som. Kjølholt går fargerikt, gult, oransje og rosa, med sluker på femten til tjue gram utaskjærs. Fredagsvik fisker duse oliven, grå og sandfargede imitasjoner, og bryr seg mer om vanntemperatur og hastighet på agnet enn om farge. Gilbu setter bevegelse og størrelse først, og har sett vintersjøørret ta byttedyr på ti til tolv centimeter.

Tre ting er de enige om, og de er verdt mer enn fargediskusjonen:

• Varier innsveivet. Sakte er utgangspunktet, men et raskt innsveiv tar fisk også i kaldt vann, og det er variasjonen som utløser hugg.
• Fisk lett innaskjærs. Tre til sju gram sluk, eller små reke- og loppeimitasjoner på flua. Ute mot havet går vekta opp igjen.
• Er det en fordypning inne på grunna, kast over den, ikke i den.

De er uenige om man bør flytte mye også. Gilbu flytter mye og mener det avgjør turen. Fredagsvik fisker gjerne et par hundre meter hele dagen, med korte økter og taktikkbytter, og sier rett ut at han ikke får mer fisk av å gå langt. Begge bytter noe når det står stille, enten plassen eller måten.

Fisken du får

Enten er det utgytt fisk som har sluppet seg ned fra bekkene, mager og sliten, og den skal tilbake i sjøen med en gang. Eller det er en overspringer, blank og feit, fisken som ikke gytte i år. Reglene varierer fra fylke til fylke, og flere steder gjelder egne fredningstider om vinteren. De finner du hos Statsforvalteren, ikke her. napp sier noe om forholdene, aldri om reglene. Høstposten går gjennom minstemål og fredningssoner, og sida om sjøørret har resten om arten.

Vinterfisket er ikke et tålmodighetsspill, det er et temperaturspill. Sjekk vannet før du velger plass, la småfiskstimene stå i fred, og fisk kanten når det er som kaldest. Skal du ut, ligger de nærmeste fiskeplassene på napp.fish med sanntidsvær, et anslag for vanntemperaturen og en åpen vurdering av hva som mest sannsynlig biter. Gratis, uten innlogging.